Tegninger – terjemunthe.no

”KJÆRTEGN”

JEG OPPRETTHOLDER MIN KUNSTERISKE

SELVRESPEKT GJENNOM KONTINUERLIG

TEGNEVIRKSOMHET.

Denne avdelingen er ment som en presentasjon av egen tegnevirksomhet under overskriften ”Kjærtegn». Samtidig kan det være interessant å påpeke noen tegnetekniske detaljer. Det tok meg i utgangspunktet noe tid å finne fram til et ”ideelt” tegneverktøy som kunne matche min måte å tegne på.

Etterhvert fant jeg fram til en japanske ”tusj-fylle-pensel” fra Pentel. Etter årevis med ødelagte klær som følge av søling med tusj var det enn sann befrielse å oppdage dette verktøyet! Den er utstyrt med en kunstig pensel tipp og kan takket være sin gode innkapsling, ligge trykt i lommen. Den tilbyr syltynne linjer samt feite svarte blokker. Den krever noe teknisk øvelse, men kan anbefales på det sterkeste!

Tegning er både et utgangspunkt for, og en viktig del av mekanismene bak framveksten av oss Mennesker. Det aller første vi uttrykte oss gjennom var sikkert lydene vi laget. Deretter plukket vi vel opp en brent kvist fra et bål for så å sette et visuelt ”spor” et eller annet sted. Etter hvert ble det nok mer vanlig med skraping av stein mot stein for å lage mer varige spor.

I løpet av tidenes gang begynte vi å tillegge de ulike sporene vi omgav oss med et konkret meningsinnhold. Langsomt utviklet menneskeheten ulike sett av lyder og visuelle tegn med konkret mening. Dette utviklet seg videre til de ulike fenomenene som vi i dag betrakter, bruker og kjenner som språk, forteller kunst, musikk, billedkunst. skriftspråk, matematikk, vitenskap, osv.

Naturlig nok har dette skjedd i et tett samspill gjennom årtusener med bruk og utvikling av ulike verktøy og våpen, både som konsepter og i praksis. Samspillet mellom syn og fingerferdighet er noe som skiller oss ut i biologisk forstand og som står helt sentralt i vår utvikling og framvekst som en begavet og intelligent art.

Jeg ble tidlig fortrolig med fenomenet tegning. Som misjonærbarn på Madagaskar var jeg omgitt av kolonimakten Frankrikes rikt visuelle kultur. På pengesedler, verdipapirer, kontrakter, aviser, tidsskrifter og i særlig grad i tegneserier briljerte Franskmennene med det ypperste innen europeisk tegnekunst. Dette var en særdeles inspirerende omgivelse for en våken og nysgjerrig liten norsk gutt!

Selv om jeg kom til verden i desember 1948; samme måned som Donald Duck og Co ble lansert i Norge, var jeg lykkelig uvitende om dette i mange år. Først som elev ved den norske skolen på Antsirabe i 1956 ble jeg kjent med Donald bladene. En navnløs amerikansk misjonær ga meg ca. i 1955 en tegneserie versjon av Stevensons «Skatten på Sjørøverøys». Jeg har den fremdeles og jeg har ikke tall på alle timene med tegneundervisning den gav meg. Denne og alt jeg ellers fikk med meg av franske serier, utgjorde til sammen en frodig grobunn å dyrke mine visuelle interesser på.

Senere, etter hjemkomsten til Norge i 1961, nærmere bestemt til mine foreldres hjembygd Sauda i Rogaland, fortsatte interessen å utvikle seg. Jeg var hyppig besøkende ved lokale kunstutstillinger og fikk dessuten et omfattende korrespondanse kurs i tegning av mor og far. Mor satte meg dessuten i kontakt med Eigil Tveit, sønn av Saudas store billedkunstner Samuel Tveit. Samuel var i sin tid ansvarlig for altertavla i Sauda Kirke og var for lengst død da dette skjedde. Jeg hadde flere timer hjemme hos Eigil, men jeg husker kun at han oppholdt seg på kjøkkenet mens jeg tegnet etter noen forbilder. Så spiste vi sammen og det eneste han sa var: «ja den som berre kunne teikna!». Jeg har i ettertid fått vite at han var en sjenert og enfoldig kar.

I 1965 flyttet vi til Stavanger der min eldre bror Olav og jeg bodde på hybel, mens våre to yngre søsken: Ivar og Brit, ble med foreldrene våre ut på en tredje Madagaskar periode. Nye impulser førte til nye interesser som bl.a. naturvitenskap og elektrisk gitar. Musikken er fortsatt en lidenskap og naturvitenskapen førte meg til et år som feltassistent ved Serengeti Research Institute. I stedet for å føre nøkterne logger over dyrenes adferd satt jeg og tegnet! Lite populært.

Etter påbegynte universitets studier innen Zoologi innså jeg endelig at kunstfagene lå meg nærmere og jeg begynte etter hvert på en 8 år lang kunstutdannelse. Fenomenet tegning hadde ikke lenger en sentral posisjon, så på dette området måtte jeg for det meste drive med egenstudier. Jeg har faktisk flere kolleger som knapt vet opp eller ned på en blyant. Det forhindrer dem ikke fra å være glimrende på andre felt. For min egen del var en dyp forståelse av og personlige virtuositet på dette området avgjørende for min selvfølelse som billedkunstner.

Jeg har i mange år fartet rundt om i verden og i landet. Å opprettholde en skikkelig arbeidsplass har ikke vært like enkelt. En skissebok eller to får man alltids med seg i bagasjen, så tegneaktiviteten har jeg alltid hegnet om. Tegningene som her presenteres er basert på materiale fra nærmere 50 skissebøker jeg har tatt vare på gjennom mange år.

Jeg har vært involvert i tegneundervisning i mange år. Fra små barn til godt voksne og erfarne mennesker. Jeg blir stadig forbløffet over de mange intelligente problemstillingene selv små barn kan gi uttrykk for. Dette er kanskje ikke så rart likevel. Selve kjernen til reell viten og forståelse ligger faktisk innebygget i fenomenet tegning.

Uten reell og dyp forståelse av sine omgivelser er det håpløst å skulle tegne. Man må på sett og vis ha en oppfatning av grunnliggende naturlover, tyngdekraft, fysikk og kjemi og lignende, for å kunne uttrykke seg noenlunde overbevisende. Man må vite om hva som er mykt og bøyelig og hva som er stivt og hardt. Man må beherske flere av våre kompliserte kodesystemer også.

Man må forstå hva som er opp og ned, hva som er inne og ute. Hvordan ulike overflater ser ut og hvordan de er å ta på. Tegning handler i sin bunn i «å ta på eller å beføle» sine omgivelser. Begrepet kjærtegn er derfor beslektet med det å tegne. For å bli en dyktig tegner må man faktisk «beføle» hele verden.

Terje Munthe.2023 Stavanger