Ny Tany Nahaterahako – terjemunthe.no

Ny Tany Nahaterahako: Jorden hvorpå min Morkake ble kastet.

Jeg har lengtet hjem til Madagaskar helt siden 1961, da vi kom til Norge. Etter hvert fikk dette form som en ambisjon som billedkunstner; et lenger opphold på Madagaskar for å tegne og male. Årene gikk og det ble aldri noe av. Det var stadig andre reisemål som sto høyere på listen av kunst-relevante reisemål.

I 1997 inviterte mine foreldre (Olaug og Ludvig) meg og mine tre søsken (Olav, Ivar og Brit) med på en «Sentimental Reise» tilbake til barndommens rike. Det varte kun en uke, men for meg ble dette et vendepunkt i livet. Plutselig ble det helt klart for meg at alle mine tidlige sanseinntrykk og intellektuelle refleksjoner; faktisk hele min personlighet, stammet fra barndoms årene på Madagaskar.

Jeg begynte straks et dyptpløyende og langsiktig prosjekt for å bearbeide dette kunstnerisk. Jeg klarte aldri å realisere ambisjonen om et lengre opphold, men det ble etter hvert en rekke kortere hjemreiser i årene som fulgte. Dette medførte at jeg i stor grad ble avhengig av eget fotomateriale.

Jeg kom etter hvert fram til en «metode» der jeg bearbeidet mitt fotomateriale om til «klassiske» tegninger ved hjelp av datateknologi. I tillegg til alle Gassisk spesifikke inntrykk fra barndommen vokste jeg opp med tonnevis av fransk påvirkning. Som en sterkt visuell kultur nasjon preget kolonimakten Frankrike alle landets trykksaker som pengesedler, verdipapirer, tegneserier osv.

Billedkunstnere har benyttet optiske hjelpemidler til alle tider. Utviklingen av fotografi teknologien utgjør i denne sammenheng et vesentlig tidsskille i historien. Fotografiet kan «stoppe tiden» og fange et «øyeblikk» med korrekt optisk informasjon om former, perspektiv og proporsjoner. gråtoner og etter hvert også fargenyanser. Den klassiske tegnekunst er likevel fortsatt uovertruffen i sin informasjons presisjon hva angår komposisjon, teksturer, overflater og taktile nyanser, for ikke å snakke om tegnekunstens evne til å bære intellektuelt og emosjonelt innhold. «Metoden» min består i en form for «foto oversettelse» og er følgelig også en hyllest til de navnløse heroiske horder av illustratører som oversatte klassisk kunst, klassisk arkitektur samt det nymotens påfunnet fotografi til trykkbare tegninger på 1800 tallet. I vår digitale samtid der allting er mulig, med tidsoppløsende hastigheter og romoppløsende allesteds nærvær, er det fort gjort å innbille seg at slik har det alltid vært. Men nei da, hvert lite steg har hatt sin pris.

Det er de som hevder at all bruk av fotografi i billedkunst er fusk. Det finnes så absolutt eksempler på det. Min «metode» derimot, innebærer en forutsetting om et samspill mellom to ulike mediers «informasjons innhold» og gjør faktisk oppgaven noe vanskeligere. Hvert bilde er dessuten utstyrt med en «Media Flowchart» der alle ledd i informasjons flyten er opptegnet. Dette for å operere i så åpent lende om mulig. I motivet med tittelen «Bekk ved Isalo» kommer dette samspillet særdeles tydelig fram. Vi er så vant med fotografisk informasjon at vi uten videre aksepterer at mengder av optisk informasjon gjemmes i store mørklagte felt. Skogen rundt bekken er et eksempel på dette. I min tegning har jeg blitt «tvunget til» å innføre tusener av kvister og blader i disse feltene, for å leve opp til «forventningene» til den tegnede informasjons mengden. Hvert motiv i denne billedserien er å regne som ulike «satser» i en større Madagaskar «symfonisk syklus» av visuell informasjon.

Jeg fikk som barn en tegneserie versjon av Robert Louis Stevensons klassiker: «Treasure Island» av en amerikansk misjonær på gjennomreise i Fianarantsoa, der vi bodde. Boken var tegnet med penn og tusj på klassisk vis av en ved navn Peter Jackson, 1922 – 2003, en britisk mester innen historisk illustrasjon. Jeg lærte faktisk å tegne av denne boken.

Senere begynte jeg et serøst studium av fenomenet tegneserier, både som kunstform, som fortellerform og det rent tegnetekniske. Franskmannen Jean Giraud ble snart en av mine sterkeste inspiratorer og forbilder. Jeg har etter hvert tilegnet meg så godt som hele hans publiserte produksjon og har studert dette materialet grundig over mange år.

Under studietiden ved Akademiet i Trondheim var fenomenet «tegning» som eget fag og disiplin ikke særlig høyt skattet. Det manglet riktignok ikke på noen måte faglige utfordringer. Kunstakademiet hadde dessuten et nært samarbeid med Institutt for Form og Farge ved Arkitekt Avdelingen ved NTH, der både studenter og lærere var med på å forsterke og utvide de akademiske utfordringene våre. Der kom jeg over en stor og tykk amerikansk bok fra 1920; «Pen Drawing and Pen Draughtsmen» av Joseph Pennell, som ble til stor trøst og inspirasjon. Jeg har etter mange års søken fått tak i denne viktige boken i en nyutgave fra 2013.

Martin Worts, en britisk kunsthistoriker tilknyttet Haugesund Kunstforening og Rogaland Kunstsenter som jeg var blitt godt kjent med under tiden ved Kunstskolen i Rogaland, kom innom Stavanger Kunstforening mens jeg forberedte min Madagaskar-utstilling. Han skjønte intuitivt hva den handlet om! «You take this old European Art Tradition and you stamp it upon contemporary Madagaskar. That’s quite remarkabel Terje!» Det er nøyaktig hva dette handler om. Jeg gir samtids Madagaskar tilbake dette franske makt og dominans formspråket. En dag vil dette forstås også på Madagaskar.

For å gjøre en heller lang historie kort endte jeg opp med en stor utstilling i Stavanger Kunstforening i 2005 med tittelen «Ny Tany Nahaterahako» bestående av 31 store data utskrifter på lerret. I 2013 ble utstillingen i en noe redusert utgave presentert ved Lovasoa Cross Cultural Center på Antsirabe, Madagaskar. Hele utstillingen ble donert til Lovasoa der bildene fortsatt befinner seg.

Terje Munthe. Stavanger 2024.