
Historien til Stueland Møbler. Ikke lenger mulig å oppdrive.

Min Selvbiografi. Ikke lenger mulig å oppdrive.

Egen kunst presentasjon. Ikke lenger mulig å oppdrive.

Egne tegninger. Har noen ex på lager til kr. 400,- Porto kommer i tillegg.

Egne tegninger. Har noen ex på lager til kr. 200,- Porto kommer i tillegg.

Finnes ikke i trykk. Gratis tilgang som tilsendt PDF fil. Se under Kontakt.
Sommeren 1986 åpnet Kunstnernes Mediaverksted på Hennie Onstad Senteret Høvikodden. Etter mange års bestrebelser hadde det endelig blitt realisert i form av en stiftelse under Kunstnerrådet med treårig finansiering fra Norsk Kulturråd.
Jeg ble tilsatt som Kunstnerisk/Daglig Leder. I anledning åpningen trykket Kunstsenterets magasin; Prisma Nytt en artikkel jeg skrev under tittelen: ”Jakten på den elektroniske estetikk”.
Jeg hadde bak meg mange års iherdige studier av bl. a. media historie og de skiftende medier/verktøys betydning i kulturhistorien. Følgelig var jeg opptatt av å plassere dette beskjedne, men viktige prosjekt inn i et større perspektiv.
I artikkelen foretar jeg store tankesprang omkring elektronikk og estetikk. Jeg springer fram og tilbake mellom menneskehetens urtid, middelalderens katolske messer, 1800 tallets England og 1980 tallets eksplosive media mangfold. I allegorisk form inviterer jeg til jakt på disse nye ”elektroniske byttedyr” som jeg mener jeg ser konturene av.
Artikkelen tåler å bli lest igjen. Mange av fenomenene og prosessene jeg påpeker, er fortsatt aktuelle. I dag, 38 år senere, viser det seg at vi kun har tatt et par skritt inn i dette nye terrenget. Jeg spør meg selv; jakter vi fortsatt på estetikken eller lar vi oss forlede og underholde?

Prisma Nytt nr. 18, 1986.
I anledning åpning av Kunstnernes Mediaverksted.
Jakten på den elektroniske estetikk.
Av Terje Munthe, daglig leder av Kunstnernes Mediaverksted.
Det er med blandete følelser jeg går til denne jobben. Jeg har en stor del av ”trollmannens lærling” i meg, som i visshet om at ”mesteren” er midlertidig borte, kjenner kribling i sjel og kropp etter å utprøve tryllesakenes fascinerende, om enn noe skremmende muligheter. Samtidig er jeg jordnær administrator for prosjektet, som på tross av alt arbeidet som er lagt ned fremdeles står konfrontert med uløste problemer og hindringer. Det er all grunn til å glede seg over at verkstedet nå er en realitet. Samtidig er det viktig å se nøkternt på situasjonen. Det tilbudet vi i dag presenterer bærer preg av den tid konseptet for verkstedet stammer fra. Hadde det åpnet i begynnelsen av 80 tallet med tilsvarende utstyr, hadde det vært et ypperlig tilbud. I dag representerer det samme utstyret for svært mange av oss en heller ynkelig og forsinket start. Det tilsvarer knapt det vi burde forvente oss som et minimum ved våre respektive fagskoler.
Ikke oppfatt dette som pessimistisk sutring. Det er ment som en realistisk beskrivelse av den utstyrskapital vi forvalter. Jeg er i høy grad optimistisk på prosjektets vegne. Jeg hadde ellers ikke påtatt meg ledelsen av det. Arbeidet med å utvide tilbudet er allerede i gang og vil bli intensivert etter hvert. Jeg understreker verkstedets beskjedne karakter da den er et faktum og jeg tror det er viktig ikke å gi våre potensielle brukere falske forhåpninger om hva som er mulig å utføre her pr. i dag. Arbeidet med å utvide utstyrskapitalen vil neppe lykkes før vi kan dokumentere at behovet for verkstedet er reell. Det er derfor viktig at de som allerede har erfaringer med tilsvarende eller mer avansert utstyr, ikke snur oss ryggen men deltar fra begynnelsen av, på et eller annet plan.
UKJENT TERRITORIUM
Utstyret er ett aspekt. Et annet og viktigere er ideene og erfaringene. Disse må få vokse samtidig. Beskjedenhet i denne sammenheng er foreløpig en dyd av nødvendighet. Det er for øvrig ingen beskjedenhet over prosjektets målsetting. Verkstedets mest ambisiøse trekk er dets grunnleggende tverrfaglige struktur. Det er her vi på sikt vil stå eller falle. De elektroniske medier forlanger samarbeid da de i en helt annen grad enn tidligere medier inkorporerer og sammenstiller sansenes og bevissthetens mange fasetter; de vi vanligvis betrakter som byggeklosser i adskilte vitenskaper og kunstarter. Samarbeid er ofte vanskelig og kunstnere er ikke kjent for å ha de best utviklede evner i så henseende. Teateret og filmen er beviser på at det er mulig. Det er dessuten ingen veg utenom. I denne elektriske samtidighets tidsalder tvinger det seg fram reformer både i tanke og handlingssett.
Vi vet foreløpig ikke hva verkstedet vil utvikle seg til. Det er derfor med åpne sanser vi går inn i ukjent territorium. Vi er på mange måter media naive her i landet, noe som ikke nødvendigvis er en svakhet. Naivitet og redelighet henger ofte sammen. La oss satse på at den voldsomme media eksponeringen som nå finner sted ikke frarøver oss alle illusjoner og ribber oss for all moralsk identitet. Mediaverkstedet i seg selv vil stå som en flau vits i denne sammenheng om ikke alle relevante parter deltar i ”jakten på den elektroniske estetikk”. Universitetene, kunstfagskolene og kunstinstitusjonene og ikke minst den enkelte kunstner må delta om verkstedet skal kunne utvikle seg til et virkelig felles forum og en tverrfaglig arena.
”Kunstnernes Mediaverksted”. Det er ikke akkurat noe elegant navn. Det er like fullt dekkende, da det er medier det dreier seg om, eller rettere; det er medier alt beveger seg i. Jeg tenker ikke da bare på moderne massekommunikasjon, men på mediet som grunnleggende fenomen og begrep: forutsetningen for all bevegelse og kommunikasjon, for liv og vekst. Universet består, i den grad jeg forstår det, av et evig spenningsforhold manifestert ved fysiske materialer og energi, opprettholdt ved stadig gjensidig utveksling. De biologiske organismer kroppsliggjør denne prosessen, denne stadige kommunikasjon gjennom skiftende medier. Jeg kjenner ikke noe problem som i sin kjerne ikke er et kommunikasjons problem. Dette gjelder uavhengig av hvilken skala man bruker som referanse.
MENTAL TILSTAND
Vår egen historie forteller om en uendelig langsom og møysommelig kultivering av våre medfødte mentale, så vel som fysiske medier, (i betydning sanser og lemmer) samt en stadig akselererende utvikling av kompenserende eksterne medier, (i betydning verktøy og våpen) som takket være sin hyppige bruk og nytte, blir vanskelig å skille fra våre opprinnelige organiske. Vi er i høyeste grad preget av de medier vi bevisst eller ubevisst benytter. Vårt selvbildes realisme avhenger derfor av vår evne til å se de forskyvninger i persepsjon de til en hver tid forårsaker. At dette ikke er noen lett oppgave kjenner vi alle av personlig erfaring. Problemer knyttet til lære og vekstprosesser opplever vi så å si daglig. Opplysningstidens ”sunne fornuft” representerer dessverre ikke en naturgitt ”objektiv sannhetsnorm” men er mer en mental tilstand, en logisk referanseramme; som et produkt av en lang og innfløkt historisk prosess der vår omgang med medier er helt avgjørende.
Det trykte ord som en visuelt adskilt realitet er et av de siste leddene i denne utviklingskjeden. Dette gir seg utslag i mange av de mentale referanserammene vi tar for gitt, slike som: ”lineær tankegang”, ”single point of view” og lignende. Den moderne kunstnerrollen og vår umiddelbart nære kunsthistorie ville vært utenkelig uten denne settingen.
Men vi er tydeligvis på full fart inn i nye mentale rammer eller ”paradigmeskifter” som det nå snakkes om. Dagens satellitt og kabel-TV situasjon ligner så avgjort mer på middelalderens katolske messe for massen med sitt ”soft focus” verdensbilde, enn gårsdagens avislesende fornuftstro med sin lineære ”en ting av gangen” analyse. Skillet mellom kunst og vitenskap, religion også for den saks skyld, ser vi ofte på som naturgitt. Ved nærmere ettersyn viser det seg imidlertid klare og uløselige sammenhenger og forbindelser som gjør klassifisering på et slikt grunnlag tvilsom. Den klare distinksjonen dem imellom som særlig vestlig kultur har praktisert, har uomtvistelig mye av æren for mange av de framsteg sivilisasjonen på mange områder har oppnådd. Like sikkert er det at tidligere tiders holistiske metafysikk og religion har mye av æren for bl.a. de kulturelt/moralske styrkefibrene vi også i dag støtter oss til, ikke minst når vi med freidig mot stirrer ”et gudløst univers” i møte, enten det er pr. tele eller mikroskop.
KUNST ER KAPITAL
Joseph Beuys har helt rett i at kunst er kapital, slik også kunnskap er det. Men som all annen kapital er kunst og kunnskap underlagt motstridende krefter, naturkrefter om man vil. Kulturens vesen er å dyrke; å så og høste og verne seg og sitt best man kan. Forvaltning med andre ord. At kulturkapital i perioder forvaltes utmerket av ”handelsstanden” er det mange eksempler på. Like mange eksempler finner vi på det motsatte. Dagens ufattelige kulturvaremarked krever en helt annen grad av handlingsvilje og investering fra myndighetenes side enn det vi hittil har sett. Et våkent moralsk øye for hva formidlet innhold angår, er vel og bra, men det er ikke puritanisme kontra umoral som er det sentrale problem. Det dreier seg heller om en kvasi organisk vekst av et omnipotent medium som ved den form det tar; ikke flyktige innhold, vil prege våre referanserammer og dermed vårt åndsliv i uoverskuelig framtid.
Tidsskiller oppstår ikke tilfeldig men er uttrykk for kvalitative sprang, radikale endringer i sivilisasjoner og kulturers reisverk. De finner ofte sted som ”mutasjoner” forårsaket av uvante koblinger og konfrontasjoner. Det er forbløffende å se hvordan tilsynelatende uforenlige strømninger plutselig kan møtes og gi støtet til endring i utviklingsretning. Det er neppe noen av oss som tviler på at vi lever i nettopp en slik tid.
De som hyppigst og med størst selvfølgelighet snakker om paradigmeskifter og post- et eller annet, ynder å fokusere på møtet mellom Vestens vitenskap (fysikk) og Østens mystikk og religioner (Buddhisme). Et ytterst viktig og interessant møte, for all del! Men det er også andre tilsynelatende uforenelige krefter som møtes for tiden og det oppstår ”ekteskap” som avføder de hesligste ”avkom”. Disse møtene er historiske begivenheter, potensielt positive. Ved forvillet deltagelse i dem kan vi med letthet gjøre dem om til historiske katastrofer. Jeg drømmer verken om et ”klinisk goldt megabyte liv”, eller et svetteluktende ”sjamanistisk”. La oss håpe at disse moderne arketyper vil hjelpe oss i valg av handlinger, for de vil i større grad enn vi kan forestille oss, få betydning for det bevissthets rom våre etterkommere skal bevege seg i.
HIGH FI MØTER TALLMAGI
Skal jeg peke på et representativt fenomen der de fleste av samtidens spørsmål krysser hverandre, så er det ingen tvil om hvilket; computeren og alt dens vesen! Denne tilsynelatende endeløst anvendbare kobling mellom tidløs elektrisk energi, basal matematikk/logikk og visuell assosiasjonskraft og begrepsdannelser henter sin epokegjørende effekt nettopp som samlingspunkt for en rekke divergerende teknologiske og filosofiske retninger. Er det noe sted Øst og Vest møtes så er det her. ”High Fidelity” matematikk møter elementer av tallmagi tradisjoner. Militære krav om prosjektilbane beregninger møter driften til lek og spill. Den som ønsker å forstå vår samtid har mye å hente ved å sette seg inn i computerens genealogi. Engelskmannen Charles Babbage’s tragisk heroiske innsats i første halvdel av 1800 tallet for å realisere sin fullt holdbare visjon av computeren, med håpløst langsom og unøyaktig urverksteknologi, er ikke enestående som fenomen. Jeg ser hans betydning som et eksempel på drivkraften ikke bare i vitenskapen, men like mye i kunsten. Hans kamp dreide seg nemlig om materialene/mediet han var tvunget til å realisere sine ideer gjennom. Både kunst og vitenskap er prisgitt de samme fysiske forutsetninger og har tilsvarende problemer å stri med. Den kreative prosessen er ikke vesensforskjellig dem i mellom.
Mange ser med angst på computeren. Forståelig nok, etter som den er blitt et populært om enn noe skjevt symbol på farene ved vår utvikling. Det er de elektriske mediers tidsoppløsende hastighet og deres romoppløsende allesteds nærvær som representerer faren. De elementære fysiske forutsetningene for begrepsdannelse og bevegelse erstattes av tilnærmet kontinuerlig opplevelse/underholdning. Computeren er likevel et interaktivt verktøy, i seg selv så nøytralt noe fra menneskehånd kan bli. Det tilbyr oss sine tjenester som en nøkkel til intelligent (i alle nyanser av ordets betydning) interaksjon med alle våre sansers ”utilnærmelige pyramider”; de elektroniske kommunikasjonskanaler og den akkumulerte kunst og viten.
IMAGINÆRE BYGGVERK
Kreative prosesser består (som det liv det speiler) av endeløse stillingstagender, visjoner om, kommentarer til, oppbrudd fra, analyser av fenomener i reell eller tenkt tid og rom. Computeren er det ideelle verktøy for slike simulerte begivenheter, til studier av materielle eller imaginære prosesser og til lagring, styring og systematisering av prosaisk tilegnede ferdigheter og annet tyngende arvegods. Hva annet består kulturhistorien av enn imaginære byggverk og deres funksjon som fysiske og mentale modeller for sin samtids refleksjon og handling? Opprettholdelse av vitenskaplige disipliner vil kreve mindre energi og tradisjonell dyktighet i form av memorert informasjon og tilegnet ferdighet endrer karakter etter som ekstern hukommelse i økende grad kan lagre denne uten å gjemme den bort. Vitenskaplig og kunstnerisk kvalitet beveger seg mer i retning av virkelig forståelse, mot intuitiv evne til å se uvante sammenhenger og å kunne foreta bi-assosiative sprang.
Computerens muligheter stopper ikke der. Slik mekanikken (representert ved eksempelvis en gravemaskin) avspeiler de biologiske organismers førlighet og kraft, (multiplisert med x) og derigjennom har preget vår teknologiske utvikling, avspeiler computeren våre mentale prosesser og er i ferd med å endre vår oppfattelse av oss selv og verden omkring. På godt og vondt. Den som måtte tvile på dette burde ta en kikk på hva som går på kino for tiden.
Er det noen som burde ta computeren på alvor så er det de psykologiske, filosofiske og teologiske fakulteter og kunstfaghøgskolene. Det haster. Det er bare gjennom erfaring vi kan danne oss et bilde av hva det er vi har fått mellom hendene. Ellers kan vi risikere å finne oss selv i hendene på et selvlaget monster.
Dersom kunstneren har en definerbar rolle i et samfunn må den bestå i å gi uttrykk for samtidens emosjonelle og rasjonelle prosesser og tilstander. Valg av verktøy er helt avgjørende for uttrykkets klarhet. Å snu ryggen til de elektroniske mediene i indignasjon eller likegyldighet er i beste fall et utslag av snobberi eller sløvhet. I verste fall er det forræderi. Bevisst avvisning og aktiv motstand er en helt annen historie.
EROBRE JAKTTERRENGET
Estetikk er et vagt og unnvikende begrep, ubehagelig sterkt knyttet til vår etiske samvittighet og med røtter som lar seg spore helt tilbake til vår prekulturelle bevissthetsdannelse som jegere og samlere. Vi jakter likefullt iherdig på en rekke slike estetiske fantom. Så hvorfor ikke invitere til et ”elektronisk jaktlag”, om ikke for annet enn å gi den pågående krypskytinga et snev av anstendighet?
Det elektroniske ”dyr” må man være temmelig sløv for ikke å erkjenne eksistensen av. Riktignok er det mange som knapt tillegger de dyr vi deler genetisk materiale med, noen særlig betydning. Derfor er det kanskje ikke så rart at det kan være vanskelig å få i fokus dette vesenet som på så forbløffende kort tid etter at det kom i ”avl” allerede viser et mangfold i anvendelse og lærenemhet som er andre tamdyr overlegen. Den heftige mutering som ligger til grunn for arts mangfold og suksess er samtidig skyld i de ”bastarder” og ”løsdyr” som etter hvert har gitt opphav til flokker av ”vilt” som lever sine tilsynelatende selvstendige liv både i og utenfor vårt siviliserte samfunn. I disse tider da det påstås at vi har inntatt en bekvem ”mellom post” er det viktig at vi som veidemenn ikke sovner av, selv om hvilen sikkert er fortjent. Luften er mettet med teften av ”byttedyr”, både gamle kjenninger og nye spennende. Lyden av skudd kan høres innover vidda. Andre jegere er allerede i gang, drevet av mer eller mindre edle motiv. La oss se nærmere på disse ”byttedyra” og om de viser seg å være vår interesse verdig; la oss jakte på dem på en slik måte at vår rett til jaktterrenget aldri vil kunne diskuteres.
Høvikodden. August 1986.
Terje Munthe.
Anbefalte lenker:
Laterit.
Laterit er en nettbutikk i Paris som fører varer fra Den Tredje Verden.
De har et betydelig utvalg av Madagaskar relaterte varer. CD-er, DVD-er, Bøker, Tegneserier og lignende. Anbefales på det sterkeste!
Fondation H.
To velstående industriarvinger i Antananarivo har sammen startet et prosjekt med å etablere et dynamisk internasjonalt kunstmiljø på Madagaskar.
Kontorer, Galleri, Atelierer og Undervisningsrom er etablert i Tana sentrum. Hybel og Atelier er dessuten på plass i Paris for utvalgte og særlig lovende studenter.
De driver et slags Kunst Akademi i modul form, ledet av en rekke internasjonale gjestelærere. De henvender seg til landene i den vestlige delen av det Indiske Hav.
Dette vil neppe ha noen særlig betydning for Madagaskars desperate økonomi, men det tenner jo et håp om noe bedre!